9.april holdt hun talen under 85-årsmarkeringen av den tyske invasjonen av Norge i 1940. Foran statuen av Leif Welding, den første norske falne under krigen, minnet hun over 200 medelever, publikum og representanter fra Forsvaret om hvorfor historien er viktig, ikke minst for dagens ungdom. Etter talen la hun ned krans ved monumentet.
Før den tradisjonsrike minnemarkeringen ved Welding-statuen hadde vg3-elevene vært samlet i skolens store auditorium til første del av en temadag om andre verdenskrig. Som kick off spilte Marinemusikken to melodier før kaptein Geir Aker (Kompani Lauritzen) holdt foredrag. Temaet hans var hvordan alle må være forberedt på å yte sitt beste når situasjonen krever det. - Å bygge karakter er viktigere enn karakterer på skolen, hevdet han.
Den siste delen av dagen foregikk i Horten kino. Der fikk elevene se filmen «Konvoi» og møte regissøren Henrik Martin Dahlsbakken.
På kveldstid deltok en del av skolens elever og lærere på foredrag på Sjømilitære Samfund. Kontreadmiral Håkon Tronstad snakket om temaet «9.april – hva har vi lært, og hvor står vi nå»?
Markeringen av 9.april og arrangementene den dagen er et årlig samarbeid mellom Horten vgs, Kongelige norske marines musikkorps og Horten og omegn forsvarsforening.
Maryam Therese Ketu: Tale ved Leif Welding – statuen, 9.april 2025:
Kjære alle sammen,
Den 9. april 1940 – for nøyaktig 85 år siden i dag – våknet nordmenn over hele landet til en helt annerledes hverdag. Landet vårt var blitt invadert og friheten ble innskrenket. Dette skulle bli starten på fem lange år med okkupasjon, frykt og motstand. Når vi står samlet her i dag, foran statuen av Kaptein Leif Welding Olsen, blir det tydelig hvor sårbar friheten vår egentlig er. Dette stedet – og denne dagen – minner oss på noe viktig: At frihet aldri er en selvfølge. Leif Welding Olsen var vår egen lokale helt, født og oppvokst i Horten. Senere ble han kaptein på hvalbåten Pol III, og ble den første nordmannen som falt under det tyske angrepet på Norge.
Like før klokken 23 den 8. april 1940 ble fiendtlige skip observert på vei inn mot Oslofjorden med slukkede lykter. Kaptein Leif Welding Olsen, som var ute på patrulje, reagerte raskt. Han avfyrte varselskudd, og selv i møte med den langt overlegne tyske jagerbåten Albatros nektet han å overgi seg. I den påfølgende konfrontasjonen ble han truffet, og til slutt druknet han som et resultat av sitt uforferdete mot. Welding Olsen ble senere beskrevet som en handlingsdyktig mann – modig og målbevisst. Uten hans varsling, ville ikke det senere angrepet på det tyske krigsskipet Blücher blitt vellykket, og Norges krigshistorie ville trolig sett annerledes ut. Hans innsats var avgjørende for at kongefamilien og regjeringen klarte å rømme i tide.
Før jeg fikk æren av å holde denne talen, visste jeg – som mange andre – lite om ham. Men nå vet jeg mer. Og jeg forstår hvor viktig slike mennesker er for historien vår. Men niende april er ikke bare en dag for historiebøkene. Det er også en dag for refleksjon. En dag vi skal bruke til å se fremover. For oss så har krig lenge vært noe fjernt – noe vi har lært om, men ikke hatt noe forhold til. Men i dag føles verdens uro nærmere, og litt tettere inntil kroppen enn før. Vi ser spenningene i Europa vokse. Vi ser konfliktene komme tettere på. Noen av oss kjenner noen som har flyktet fra krig. Flere av oss forbereder seg på førstegangstjeneste i Forsvaret. Det er som om alvoret kommer nærmere, litt for hver dag.
Demokratiet vårt overlever ikke av seg selv. Det må holdes levende – gjennom deltakelse, diskusjon og vilje til å stå opp for det vi tror på. Det er her spesielt vi kommer inn. Ikke som passive arvtakere, men som aktive deltakere i det samfunnet vi selv skal forme. Vi gjør det ved å lese, lytte og forstå. Ved å snakke om det som har skjedd, og reflektere over hva det betyr i dag. Ved å stille spørsmål, og ikke være redde for å mene noe om de store sakene. Vi trenger ikke å ha alle svarene, men vi må tørre å bry oss.
For når vi kjenner til historien, forstår vi også verdien av det vi har. Når vi kjenner ofrene, blir vi bedre rustet til å verne disse verdiene. Og når vi husker navn som Leif Welding Olsen, minnes vi ikke bare én mann – vi minnes alle dem som bar vår frihet frem på sine skuldre. Vi som lever i dag, står på skuldrene til mennesker som tok ansvar da det virkelig gjaldt. Det gir oss en stolthet – men også et ansvar.
Stolthet over det vi har arvet: fred, trygghet og frihet.
Ansvar for å ta vare på det – og for å gi det videre.
Så la oss lære av fortiden. La oss hedre dem som gikk foran oss. Og la oss stå sammen – i respekt for det som har vært, og i vilje til å beskytte det som skal komme. For 9. april minner oss ikke bare om krigen som var – men om freden vi må kjempe for hver dag. Og dette må vi aldri glemme.
Det er med dyp respekt og takknemlighet jeg nå legger ned denne kransen – til minne om dem som ga sine liv for vår frihet.
Takk.